Høyesterett utvider retten til å kreve betaling for jobbreiser

Jobbreiser og tjenestereiser innebærer vanligvis at arbeidsgiver betaler reisekostnader til fly, hotell, tog, taxi etc.


Jobbreiser/tjenestereiser kan enten være arbeidstid, med rett til lønn og overtidsgodtgjørelse, eller reisetid, som etter gjeldende rettspraksis ikke gir rett til lønn og overtidsgodtgjørelse.

Vider har klassifiseringen betydning for utforming av arbeidsavtalen.

Høyesterett har nylig behandlet spørsmålet om arbeidsreiser i den såkalte Reisetidssaken i 2018, HR-2018-1036-A, som har avklart viktige spørsmål knyttet til klassifisering av jobb/tjenestereiser som både har skattemessig betydning, men også betydning for alle arbeidstakere som har krav på lønn ifm. arbeidsreise.


Ovennevnte Høyesterettsdom og forvaltningspraksis har medført at man i større grad kan definere tjenestereiser som arbeidstid, som igjen kan gi grunnlag for lønn. Reisetid blir normalt ikke godtgjort med lønn!


Viktig prinsippavgjørelse - Høyesteretts behandling av jobbreiser i Reisetidssaken:

Saken gjaldt tre reiser som en polititjenestemann foretok til og fra et annet arbeidssted enn sitt vanlige, og utenom alminnelig arbeidstid. Tingretten fant at de aktuelle reisene ikke kunne anses som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-1, og at heller ikke tariffavtalen. Under ankeforberedelsen til lagmannsretten godtok staten at arbeidstaker på oppdrag nr. 3 utførte så mange planleggingsoppgaver at reisen kunne avlønnes med overtidstillegg. Den gjenværende tvisten gjelder etter dette fire tidsperioder; intervallet fra kl. 17.00 til kl. 18.30 på reisen til Volda (oppdrag nr. 1), samt returreisene på alle de tre oppdragene.


Under saksforberedelsen for Høyesterett aksepterte staten EFTA-domstolens konklusjoner for så vidt gjelder forståelsen av direktivet og de parallelle vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven, som da bare gjelder den konkrete saken. Høyesterett uttalte at det var behvor for en rettslig avklaring av spørsmål om når reiser er å anse som reisetid eller arbeidstid ut over den konkrete saken, og dommen er følgelig en viktig prinsippavgjørelse mht. definisjon på arbeidstid og reisetid. Noe som har betydning for både lønn og behandling av reiseutgifter skattemessig. Nærmere om dette nedunder.


Høyesterett uttaler om den prinsipielle betydningen av saken::

Spørsmålet om hva som skal anses som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet og de parallelle vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10, har konkret og aktuell betydning for Thue, og dessuten for andre arbeidstakere i samme situasjon. (min understrekning)

Premissene i dommen har derfor fått prinsipiell betydning for alle som utfører jobb/tjenestereiser.


Arbeidsmiljøloven kapittel 10 har overskriften "Arbeidstid", og inneholder følgende legaldefinisjon i § 10-1:

(1) Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.

(2) Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.


Under saksforberedelsen for Høyesterett ble det stilt spørsmål til EFTA-domstolen om forståelsen av EU's arbeidsdirektiv, og EFTA-domstolen avga følgende uttalelse til Høyesterett i saken om EU's arbeidsdirektiv:

Den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker (som her var pålagt å reise) til eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør 'arbeidstid' etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.

EFTA domstolen legger her følgelig til grunn at det er arbeidsreise dersom man er pålagt å reise til et annet oppmøtested, og utavhengig av om man utfører andre arbeidsoppgaver.


Under ankeforberedelsen godtok Staten at bare reise nr. 3 var å anse som "arbeidstid" siden arbeidstaker på reisen, dvs. mens han kjørte bil, "utførte så mange planleggingsoppgaver".

Staten mente følgelig at det ikke var nok å være pålagt en tjenestereise for at det skulle anses som "arbeidstid" jf. Arbeidsmiljøloven § 10-1 a og EU's arbeidstidsdirektiv. Man må i tillegg utføre arbeid under reisen.

Under saksforberedelsen for Høyesterett "snudde" staten, og aksepterte i den konkrete saken at EFTA -domstolens konklusjoner skulle legges til grunn. Men bare i den konkrete saken, og ønsket følgelig med dette å unngå en prinsippavgjørelse som endret på statens praktisering av arbeidsmiljøloven § 10 -1 mht. krav til når tjenestereiser kan karakteriseres som "arbeidstid", og når den kan karakteriseres som "reisetid".


Høyesterett tok opp spørsmålet i full bredde, og ønsket med dette å avklare rettstilstanden ut over den konkrete saken.


Arbeidstaker anførte følgende for Høyesterett:

Det følger av arbeidsmiljøloven §10 - 1 at den tiden "arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver" anses som "arbeidstid". En tilsvarende definisjon følger av arbeidstidsdirektivet artikkel 2.
EFTA-domstolen har i sin rådgivende uttalelse funnet at de aktuelle reisene er å anse som arbeidstid i direktivets forstand, og det er ikke grunnlag for å fravike dette. Det samme må da gjelde etter arbeidsmiljøloven kapittel 10, noe som under enhver omstendighet også følger av interne norske rettskilder. Så lenge reisene har startet på Gaular lensmannskontor, som er Thues faste arbeidssted i henhold til arbeidsavtalen, er den etterfølgende reisetiden uansett å anse som arbeidstid.

Høyesterett tolker arbeidsmiljøloven § 10 - 1 i lys av EU's arbeidsdirektiv og nærmere drøfter hvordan "uttrykket til disposisjon" må forstås.

I spesialmerknadene til gjeldende lov § 10-1 redegjør departementet for Kårstø-dommen, med en presisering av at "uttrykket 'til disposisjon' må forstås slik at det forutsetter at arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver for å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen". I Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) side 315 oppsummeres deretter rettstilstanden på følgende måte:

"Reise til og fra arbeidet vil som i dag falle utenfor definisjonen av arbeidstid. Dersom arbeidstakeren i løpet av arbeidsdagen blir sendt til et arbeidssted utenfor virksomheten, men kommer tilbake før arbeidsdagen er avsluttet, vil normalt slike reiser regnes som arbeidstid. Annen reisetid i forbindelse med arbeid lengre unna arbeidsstedet hvor for eksempel overnatting er nødvendig vil ikke være arbeidstid, med mindre arbeidstakeren blir pålagt plikter slik at vedkommende likevel må sies å stå til arbeidsgivers disposisjon."

De omtvistede reisene i vår sak faller inn under siste kategori om reisetid utenom arbeidstiden. Slik reisetid regnes altså ifølge forarbeidene ikke som arbeidstid med mindre arbeidstakeren er pålagt å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen og derfor må sies å stå til arbeidsgiverens disposisjon.

Høyesterett har grundig drøftet alle sider EU direktivet, og viser til at EFTA domstolen har drøftet begrepet arbeidstid og reisetid i sak C-266/14 Tyco, hvor EFTA-domstolen uttaler:


Når det gjelder det første elementet – at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold – viser EFTA-domstolen i avsnitt 70 til at en reise gjennomført av en arbeidstaker for å utføre oppgaver arbeidstakeren var pålagt av arbeidsgiver på et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, er en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte.


Til det andre elementet – at arbeidstakeren i løpet av tiden må stå til arbeidsgivers disposisjon – tar EFTA-domstolen i avsnitt 73 utgangspunkt i at arbeidstakeren må være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren


Om det tredje elementet – at arbeidstakeren må arbeide – viser EFTA-domstolen til avsnitt 80 i dommen:

"

Om en arbeidstaker som den ankende part er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, må følgelig reisen til og fra dette sted betraktes som en integrert del av hans arbeid. Som en følge av dette må han under den nødvendige reisetid anses å være 'i arbeid' etter direktivet artikkel 2 nr. 1. Det er uvesentlig om slike reiser finner sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid."


Oppsummering


Høyesterett avklarer følgelig en viktig prinsipiell problemstilling når det her fastslå at dersom en arbeidstaker er pålagt å reise til annet arbeidssted, for eksempel med overnatting, er arbeidstaker pr. definisjon "til arbeidsgivers disposisjon". Det må forutsettes at arbeidstaker da utfører de arbeidsoppgaver som pålegges av arbeidsgiver.


Høyesterett legger til grunn EFTA's tidligere rettspraksis i C-266/14 Tyco, det uttales der at det er uvesentlig om en arbeidsreise finner sted utenfor eller innenfor arbeidstakers alminnelige arbeidstid.


Høyesterett har ikke eksplisitt tatt stilling til om denne uttalelsen også er gjeldende norsk rett, men ut i fra sammenhengen må legges til grunn at tolkningen også gjelder i Norge.


Konsekvens for arbeidstaker:


  • Det kan ikke lenger stilles krav til at arbeidstaker, i tillegg til å være pålagt en arbeidsreise, også utfører arbeid under reiser slik staten i ovennevnte sak for tingretten og lagmannsretten argumenterte for var et krav for at en arbeidsreise skal defineres som arbeidstid.

  • Det er tilstrekkelig for at det karakteriseres som arbeidsreise at det er arbeidsgiver som har pålagt dette, og at man ufører de instrukser man blir pålagt. Det er ikke noe bestemt krav til arbeidsomfanget.

  • Det er uvesentlig om tjenestereisen skjer før eller etter normal arbeidstid, eller under normal arbeidstid, for å klassifiseres som arbeidstid.

  • Når tjenestereiser defineres som arbeidstid kan dette gi økt lønn for arbeidstaker.


Økonomisk kompensasjon for reisetid eller arbeidstid:


EU direktivet og arbeidsmiljøloven § 10-1 regulerer imidlertid ikke spørsmålet om avlønning og økonomisk kompensasjon ifm. tjenestereiser. Dette må løses gjennom arbeidsavtalene mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.


EU direktivet regulerer heller ikke spørsmålet om hvorvid dekning av reisekostnader ifm. tjenestereiser, enten det er ordinær reisetid eller arbeidstid, utløser skatteplikt. Dersom arbeidsgiver dekker arbeidstaker reisekostnader til fly, hotell, buss etc. er spørsmålet når dette blir skattepliktig for arbeidstaker?


Dette spørsmålet har Skatteetaten uttalt seg om, og medføre en skatteskjerpelse for personer som får dekket reisekostander ifm. enkelte tjenestereiser som gjelder til annet arbeidssted enn det faste. Dette spørsmålet kan du lese mer om i vår neste blogg!


Roy Nordli

Copyright © 2020 . All Rights Reserved

  • Linkedin Eksterngransking
  • Twitter Social Icon